Ascension House på Tao Fong Shan

Line Solvik 06.04.2016


Jeg tenker ofte tilbake på dagen jeg ble sendt ut av Ekholt menighet.
Det var en helt spesiell dag for meg og jeg vil starte med å takke alle for gode ord og for at dere ber for meg!
  Her kommer en liten oppdatering fra livet i Hong Kong og arbeidet på Ascension House Tao Fong Shan.
 


Sammen med Therese og Simon driver jeg et lite gjestehus på fjelltoppen Tao Fong Shan som heter Ascension House. Tao Fong Shan betyr; Fjellet der Kristus vinden blåser. Og den vinden merker jeg er tilstede her hos oss.
 

Ascension House er i hovedsak et overnattingsted for backpackere og har fungert som det (litt fra og til) siden 1986. Men her skjer det så mye annet enn det å huse folk helt praktisk talt.
 

Ascension House ligger 10-15 min til fots utenfor den veldig hektiske storbyen Hong Kong. Her på toppen av fjellet er tempoet annerledes. Det er færre mennesker, ingen bilveier og derfor ingen biler, ingen høye skyskrapere – nei vi er midt i jungelen. Vi er omgitt av en levende natur, en jungel full av fugler som synger, apekatter som kaster seg i trærne og en deilig lukt av blomster vi har plantet i hagen. Her ser vi at gjestene våre hviler. Her får jeg hvile. Livet går ikke så innmari fort lenger, og det er mange muligheter til fordypelse, refleksjon og gode samtaler med hverandre, gjester og Gud.

Dagene her på Ascension House er aldri like og det er spennende å våkne opp til dager man aldri helt kan forutsi. Noen dager prøver jeg å planlegge men ulike gjester med ulike behov kan gjøre dette vanskelig. Derfor er jeg spesielt takknemlig for rytmen vi har her, den gjør det mulig å stoppe opp å høre menneskers historie - det er uforutsigbarhetens gave!
 

Vi er heldige som har mange spennende gjester som setter avtrykk etter seg. Det kan både være i form av å plante blomster, male et bilde til Ascension House sine vegger eller legge igjen en gammel trøye vi bruker til rengjøring. Mest av alt etterlater de seg avtrykk i hjertene våre. 
 

Gjestenes historie, fortid, syn på livet, religion, tradisjon og personlighet rører meg. Samtalene jeg opplever endrer noe i meg. Jeg blir utfordret i møte med andres meninger og tanker, takknemlige for det jeg i møte med andre forstår jeg tar for gitt.
 

Menneskene som kommer innom Ascension House er alle på reise. Reisen kan være i form av ferie og da har ofte gjestene behov for avslapning og stillhet. Noen er på flukt fra en vanskelig hverdag, en vanskelig jobb eller relasjon, fokuset skifter og behovet blir annerledes. I disse møtene får jeg lov til å være en venn, en medvandrer men mest av alt en som lytter. Andre gjester er på en spennende vandring i deres trosliv, disse møtende er veldig sterke og det er ett privilegium å få være en liten del av deres undring. Uansett gjester, hensikt med reisen, ønske om nærvær eller ikke, - alle former de meg på en eller annen måte og jeg lærer nye ting om meg selv hver eneste dag.
 

Som overskriften presiserer mener jeg sammen W.B Yeats at fremmede bare er venner vi enda ikke kjenner. Det å komme som en fremmed på reise, om det er fra fastlandet Kina, USA eller Belgia er ikke alltid like lett. Det kan være vanskelig for meg å sette meg inn i, samtidig som jeg selv er langt hjemmefra vet jeg aldri helt hvilken form av reise den andre er på. 
 

Menneskene jeg møter med ulik religion, referanserammer, språk og kultur - kan være utfordrende til tider. Jeg klør meg litt ekstra i hode, og det kan være vanskelig helt praktisk å forstå den andre. Det kan teste min tålmodighet når man må forklare at oppvasken ikke vasker seg selv eller at man ikke kan lage gryteretter i riskokeren.
 

Det kan føles som om min måte å forstå denne verden på, er veldig ulik fra den jeg snakker med.
 

For det er ikke bare flytting eller reise til et annet land og en annen kultur som kan gi denne følelsen av å være fremmed, men alt som innebærer at vi kjenner oss annerledes på en eller annen måte. Særlig i disse tider tror jeg at mange mennesker kjenner seg fremmede på reise over landegrenser på jakt etter et nytt og tryggere liv i et land langt hjemmefra.
 

Jeg blir utfordret i møte med andre som føler seg fremmede og ukjente, min gjestfrihet blir satt på prøve.
 

Allikevel er det påfallende hvordan vi som mennesker liker å finne det vi har felles. Det er tilsynelatende en vanlig, spontan reaksjon. Når jeg sier: «Jeg er fra Skandinavia», er svaret ofte: «Skandinavia, det er langt herfra. Jeg er også langt hjemmefra» eller «du må også være glad i å reise». Uansett hva reaksjonen er, er det alltid en gjensidig søken etter en felles forbindelse. Jo mer vi har felles, desto enklere er det å være sammen. Det er ofte her samtalene starter. Samtaler man noen ganger ser frukten av og andre ganger ikke. Uansett har jeg troen på at frø blir plantet og at frukten kommer når tiden er rett.
 

Jesus sier «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg».

Disse ordene gjør inntrykk. Jesus var en fremmed men ble tatt imot og trodd på. Invitasjonen er klar og tydelig, men gjør den ikke mindre vanskelig å leve etter. Å gjøre mitt hjem til stedet som Gud hadde gjort til sitt, og ta imot fremmede - det er den store åndelige utfordringen. Det å leve der Gud er, å lytte med sannhetens og kjærligheten stemme – i dette tilfelle møte fremmede gjesten – det er utfordringens uttrykk.
 

Jeg er heldig! Jeg får leve en drøm jeg ikke visste jeg hadde! Jeg får muligheten til å bo (mye leve) i et hus fylt med ulike mennesker, ulike verdensoppfatninger, meninger og levd liv. Ja, jammen er vi forskjellige fra hverandre. Men den største og viktigste likheten vår er at vi alle er Guds barn, formet i Hans bilde, elsket uendelig høyt og skapt til å leve side om side som brødre og søstre.
 

På gjensyn,
Elisabeth